«Naturlige Fortellinger»

Om Morten Gran

Jeg er en maler, slo igjennom 1996.

Jeg har malt meg gjennom mange prosjekter og for meg har det alltid handlet om å arbeide med farger og strukturer.

Miljøer som har opptatt meg har inspirert meg til å gå inn i amcar-miljøer, mc og chopperkulturen. Her har tegningen alltid vært en sentral begynnelse. Den amerikanske drømmen har blitt skildret og er vel en sentral del i mitt engasjement, fordi jeg finner likhetstrekk i mye jeg ser i det jeg interesserer meg for.

Jeg arbeider også med lyd og performance. Jeg kan arbeide solo, men har også et samarbeide med Levi Henriksen og Terje Evensen, som kalles Amerika er en bil

I de siste årene har jeg studert plantestrukturer og brukt de direkte i maleriet, som rene sjablonger. Jeg tar med meg inntrykkene og påfører de med pensler, filler og sparkler direkte på lerretet. Det er en intens søken etter strukturer som trekker sammen og binder linjer til ulike mønstre.

Det er som å forsøke å finne en orden uten at det går utover den magiske uorden. Prosessen er preget av improvisasjon der fargene gir grobunn til ulike strukturer. I denne billedverden blir en møtt med det som ofte kan være vanskelig i underskogen; å se alt på avstand. Underskogen er essensielt viktig for å drive frem de store linjene……

Om Mona Grønstad

Mona har i flere år arbeidet med akvarell-teknikken. Hun jobber lag på lag og lar fargene virke på hverandre i arket. Hun har hatt en rekke utstillinger i Norge og mottatt flere priser.

«Jeg bruker akvarell som teknikk den har mye å by på. Jeg mener den har kvaliteter som de færreste vet om og kan bruke. Prosessen er tidkrevende. Det er i grenselandet mellom det strengt kontrollerte og det myke oppløste. Jeg finner teknikken interessant. Akvarellen er en teknisk utfordring. Prosessen er tidkrevende. Den er i liten grad reversibel når pigmentene først er på papiret. Å arbeide med akvarell er som å være en linedanser, her er det kort veg mellom katastrofe og lykke. Jeg arbeider med hendelser beskrevet med en betrakters avstand. Jeg er en forteller uten ord. Et glimt av noe i forbifarten, tilsynelatende hverdagslige ting kan være en starter. Dette blir ofte hengende igjen i hodet som minnebilder, de bearbeides av tiden, – forsterket eller visket ut, -for så å gjenoppstå gjennom den maleriske prosessen i atelieret. Bildet oppstår i en slags framkallingsprosess, – fra det lyse mot det mørke. Det hele iscenesetter en sammenblanding av en flyktig virkelighet og en hallusinasjon. Fritt for brutale innslag, men allikevel med en sublim ladning av en uforklarlig uro».